Langs Altaelva kan man oppleve tydelige spor etter siste istid. Her er det flere dødisgroper på vestsiden av elva, som skiller seg ut som nesten helt runde fordypninger i det ellers flate landskapet. Da breen trakk seg tilbake ble isblokker liggende igjen begravd i løsmasser, og etterlot seg disse karakteristiske gropene da de smeltet.

Mange dødisgroper er åpne og tørre, og har lite vegetasjon. Om vinteren kan de fryse til i bunnen, noe som gjør det vanskelig for større planter og trær å vokse der. Denne naturtypen kalles isinnfrysningsmark, og oppstår i veldrenerte dødisgroper uten våtmark. Det finnes flere av disse åpne gropene her i området, og i bunnen er det stort sett bare noe lyng, mose, lav og kanskje noen mindre busker som overlever.

Dødisgropene kan fylles med vann og danne runde grytehullsjøer. Den store grytehullsjøen Sierravannet ligger langs Gargiaveien. Følger man bekken som renner ut fra Sierravannet, kommer man til to mindre grytehullsjøer skjult inne i den ellers tørre skogen. Disse grytehullsjøene har ingen synlige utløp og vannstanden varierer med flere meter i løpet av sesongen. Når vannet er på sitt høyeste, henger disse to grytehullsjøene sammen til en større sjø som kan nå helt opp til skogen. Senere på sommeren og høsten er vannstanden så lav at det bare renner en liten bekk mellom de to dammene. Landskapet rundt sjøene er åpent og frodig med mye gress og blant annet store forekomster av den rødlistede finnmarksfrøstjerna. Periodene med høy vannstand gjør at det ikke vokser til med trær, og området er derfor et eksempel på åpen flomfastmark.
Personvern